Tiden går så fort, det er allerede blitt 6 år siden min far døde, vanskelig å forstå egentlig.
De siste dagene har det vært mye tanker rundt dødsfallet og minner.
For det er kun det en sitter igjen med etter noens død…..minner.
Men en kan også sitte igjen med noe annet…..anger.
Eg vet så godt at den angeren er ikke berettiget, det er den ikke.
Men skulle så gjerne vært mye med i Nord -Norge med både ungene mine og meg selv, mye mye mer.
Det skulle ikke måtte gå årevis mellom hver gang en var der nord, men med 5 unger var det jo aldri snakk om å kunne ta fly nordover i skule ferier og lignende, det kostet 10.000 kroner det, altfor mye for en person som var hjemmeværende med ungene.
Så det ble ikke ofte nei, det ble flere år mellom hver gang, opp til 5 år og det er jo altfor lenge.
Det gjør meg trist å tenke på rett og slett.
Mine barn fikk ikke den store tilknytningen til Nord Norge som de gjerne skulle ha hatt, og det var lite eg klarte gjøre med det.
Eg voks opp med ingen tilknytning til Nord Norge. Den tilknytningen måtte eg selv lage fra eg var 18 år og oppover.
Men eg fant den og eg fant den fort, for eg skjønte fort hvem eg var mest lik og følte mest tilhørighet med.
Selv etter å ha vokst opp med min mor på Vestlandet uten noen form for kontakt med min far og min fars familie, så kom eg plutselig “hjem”.
Mine tanker og mine følelser fant sitt likeverd, sitt hjem.
Eg fant “mine”.
En merkelig opplevelse som for alltid vil stå for meg som noe fantastisk.
Fra å være et sted der en aldri føler en hører til…til å finne en fred og en ro som strekker seg høyere enn en kan forstå….det er utrolig.
Det er å komme “hjem”.
Eg hørte til et sted….eg som aldri hadde hatt følelsen av å høre “hjemme”….eg kom “hjem”.
Og mitt hjem det kom eg til allerede i Trondheim der eg hadde 2 av mine tanter boende da. Eg kunne komme dit og vi satt ved kjøkkenbordet og drakk te med brunt sukker i… hele kvelden og en god følelse av å være kommet hjem til sine bredde seg i hele kroppen. Eg var allerede da “hjemme”
Eg reiste lengre nord og det var en fred i sjelen på stranden og blant måkeskrik og endeløse lyse netter, eg hørte til der, der var en ro som eg aldri hadde funnet.
“Hjemme”.
Hvorfor følte eg meg ikke som en turist?
Nei eg fant roen, den gode roen.
Mitt tap er at eg aldri var der nok, det gikk for lang tid mellom hver gang, på grunn av en eneste ting….penger.
Å ha penger nok til å ta med seg 5 barn og reise…det er ikke gjort så lett.
Og hvem andre kunne forstå viktigheten av å være der enn eg?…….ingen!
Så det ble som det ble da…ingen kan endre på det.
Og de siste årene har eg vært mer nordover enn tidligere…..nå er det kun eg som reiser, mine barn er voksne.
Men min far, mine barns bestefar, han er også borte.
Nå er det bare graven hans eg besøker, forferdelig trist, men sannheten.
Men fortsatt er det som å komme “hjem” og eg lengter nordover.
Eg vet hvor eg hører til.
Hvor mange av mine barn eg har klart å vise hvor eg hører til…nei det vet eg ikke,
men at eg snart må reise, det kjenner eg.
