De som kjenner meg vet at eg sliter når eg skal hilse på nye mennesker.
Det føles som et “fesjå” på godt norsk.
Eg blir stresset, får angst, svetter, skjelver og føler lyst til  å spy……
kort fortalt føler eg meg veldig uvel.
De sier det finnes ingen regel uten unntak….men når det gjelder å hilse på nye mennesker
så finnes det ikke noe unntak for meg….. det er pyton.

Men det hender jo at en må gjøre det uansett….kan jo ikke gå rundt å sende en lapp med et sendebud…
en lapp der det står : “eg orker ikke hilse på deg”
Noen ganger er det litt lettere enn andre ganger….
og noen ganger er det mer pyton enn andre ganger.
Her om dagen hadde eg en skikkelig pyton reaksjon når eg skulle hilse på noen.
Skjelvingen var komplett, kvalmen gjorde at eg hadde bare lyst til å brekke meg og aller helst
ville eg bare sunket ned i et svart hull så eg ble usynlig.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Eg prøvde å ta strikketøyet mitt og roe meg ned med et par omganger på det, men pinnene klirret
mot hverandre uten at eg klarte å strikke en maske.
Det tok helt av for å si det slik, så eg bestemte meg fort for at dette takler eg veldig dårlig…
eg må ta meg en tablett for å roe ned så eg kommer meg igjennom dette.
Som sagt så gjort.

Uten å ha fått full virkning av tabletten kom personen eg skulle hilse på…..hilsingen ble gjort
og vi satt oss ned å pratet litt. Eg noe stille, men heldigvis hadde eg noen som pratet
så eg slapp litt fokus.
Sittende helt i ro får eg absolutt best virkning av medisinen og denne dagen skal det vise seg at
eg får max uttelling.
Sakte men sikkert gir medisinen full virkning og nå er det helt andre ting eg må holde fokus på.
Nå må eg klare å holde meg våken….og ikke begynne å “bikke over” med hode.

Eg vet ikke om eg skal le eller grine……aller helst føler eg for å sove mens eg sitter der og prøver
å fokusere samtidig som eg føler øynene går rundt i hode.
Alle krefter brukes nå til å fokusere samtidig som eg føler meg som et skikkelig “dophåve”
Etter 2 timer reiser besøket og eg siger sammen og sovner som en stein.
Oppdrag gjennomført men eg klarer ikke holde meg våken mer.
 

I dagene etter plager det meg at eg kanskje har gitt inntrykk av at eg er helt “borte”….
neddopet rett og slett.
Men nå er eg ikke lenger så full i angst av å skulle snakke med vedkommende,
så nå må eg krype til korset og forklare hva som skjedde.
Og uten noe beroligende kan eg nå klare å møte opp på vedkommendes dør og forklare alt,
angsten, nervøsitet, tablett, max virkning, inntrykk av å være dopet….osv.

Eg var ikke nødt til å stille med full forklaring…for det viste seg at vedkommende ikke hadde
merket noe,  men for min egen del var eg nødt til å ordne opp.
Så nå er alt okei.
Snakk om å være merkelig  men slik er det. 🙂