Plutselig lørdag og eg må virkelig si eg føler at dagene har flydd avsted siden eg kom hjem tirsdag kveld.
Eg har hørt det sies tiden går fort når en har det kjekt og det må jo være litt av sannheten trur eg.
Det har ikke vært mye stillesitting og heller ikke tid til å kjenne på så mye
for ting har skjedd hele tiden.
Men det er jo bra det egentlig, at dagene går fint og at det er nye opplevelser dag etter dag.
Men så kommer en til det å passe på at det ikke blir for mye på en gang da,
det å ta seg tid til å roe ned og bremse litt.
Det er eg ikke god på , ikke i heletatt.
Eg går og går….står på ….litt mer og litt mer….glemmer litt at eg da kanskje går på akkord med angsten
til de grader at en bør forvente seg en reaksjon.
Neida….går jo fint….dag etter dag….
til det plutselig stopper litt opp.
Og en plutselig kjenner på smerter og anspenthet og angsten som kommer snikende inn.
Så plutselig sitter angsten som en klo i kroppen og som en stor stemme i hode…..
“er det no eg skal dø?”
samtidig som en trykkende og altoppslukende hodepine legger seg som et tungt teppe over hode
og en kjenner kor en verker i nakke og skuldre.

Da skjønner eg at eg har gått for mye på akkord med det kroppen min tåler.
Eg har ikke tatt nok hensyn til de små stikkene av angst som har vært der de siste dagene
men bare fortsatt og fortsatt.
Og det er ikke mange dager på rad eg kan overse det før der sitter en skikkelig klo av angst i kroppen og
vrir til.
Så nå må eg ta meg inn igjen, uansett hvor mange dager det tar.
Så i dag skal eg bare nyte dagen, og utsette meg for minst mulig press og “skumle greier” som egentlig
ikke er skummelt for andre, men som gjør mye med min kropp.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Ha en fin dag alle sammen