Frustrerende for hvem ?

Så har vi vært på tur med vår mor, 5 dager på tur, til Danmark.
Det å ta med seg en person med demens bort fra sine kjente omgivelser,
det kan være en prøvelse for de som har personen med…..
men hva i all verden er det da for den som er dement ?
Det er det største spørsmålet når eg nå oppsummerer i hode mitt.

Da vi kom hjem en litt før midnatt i går kveld så skulle vi jo gå til sengs med en gang trodde eg.
Men slik ble det ikke.
Da kom jo poser med ting frem og dermed skulle alt gåes gjennom og snakkes om.
Pakkes opp og pakkes ned igjen….så opp igjen….og ned.
Joda, eg sa jo at dette kan vi se på i morgen, vi bør jo legge oss og sove litt….
men spenningen over hva som var i hvilken pose var nok større enn trettheten.
Og eg kan ikke beordre til sengs.

Det ble også pratet om turen, om hva som kunne huskes og hva som ikke kunne huskes.
Min mor kunne overhode ikke huske at ho hadde sovet hos meg natten før vi reiste….
okei det er jo lenge siden, 5 døgn.
Men ho kunne heller ikke huske at vi hadde spist på båten heim i går, at ho trudde vi var nesten hjemme før vi hadde passert Mandal, at vi hadde spist på ferja osv.
Heller ikke at vi hadde vært på butikk i Hjørring der ho hadde kjøpt seg ei stor nissejente og litt andre ting. Og alle desse tingene skjedde i går.

Så hva sitter da i hukommelsen ?

Jo at det var feil hus venninnen bodde i….for ho ville ha vært til det huset som ble solgt for mange år siden. Der det var en liten bakke opp til huset.
Ho husket ansiktene til venninnen og de 3 barna hennes.
Ho husket menneskene vi ikke såg, fordi de er døde for mange år siden.
Så da blir eg som fortelleren som forteller en sann historie uten bok.

Kvart over 01 var vi i seng….og da fikk eg jammen ikke sove….utrulig nok.
Da min mor sov her natten før vi reiste låg eg bare på sofaen, fordi det var så få timer til vi skulle opp. Men i natt har eg gått på loftet og lagt meg fordi eg trudde eg kom til å sove masse.
Men så feil kan man ta….. litt over kl 02 ropte min mor på meg……
fordi ho ikke visste om ho var aleine her.

Natten ble kort og morningen brukte vi til å snakke om turen, hva ho hadde kjøpt, hva eg hadde kjøpt, hvem vi hadde sovet hos, hva vi hadde gjort og hvem vi hadde hilst på.
Repetering som vi har gjort mange ganger allerede og som hver gang er som en ny opplysning.

Vi har blitt tatt godt imot av hennes venninne og familie i Danmark,
vi har blitt godt tatt vare på,
fått overnatting og massevis av god mat.
De har gjort sitt beste for at vi skulle ha det fint og de har forstått hvordan min mor nå har blitt.
Og de er også klar over at dette ble nok min mors siste Danmarks tur.

I formiddag når eg skulle kjøre min mor hjem så ser ho på meg og spørr :
“Hva skal du gjøre nå da……når du ikke skal passe på meg ?”

Så kan en jo lure på hvorfor ho stilte det spørsmålet.

Eg, eg svarte som sant var…..nei nå skal eg kvile litt og så kommer eg og henter deg igjen fredag for da har du time hos lege.

Så kan en jo spørre seg selv….
hvem er situasjonen mest frustrerende for…..oss som har vært på tur med henne og som har repetert svar så mange ganger at vi ikke har telling ???
og som føler hode er helt fullt.
Eller ho som ikke klarer å huske info ho har fått for 2 min siden ???
og som kjenner hode er helt tomt.

Eg vil si tusen takk til alle som har lest det eg har skrevet om denne turen,
det har vært en merkelig reise.
En reise der min mor tidligere var den som forstod og hadde kontroll over ting,
men som nå var helt i motsatt ende.
Takk for turen dere fulgte meg på.

7 kommentarer
    1. Kjente helt ærlig at jeg ble litt på gråten. Har jobbet på lukket dementavdeling og gjenkjenner alt du skriver. Jeg har dog ikke sett det fra synsvinkelen til en pårørende. Det var litt tøft å lese faktisk. Vakkert, fint, modig og trist. Jeg tror hun husker stemningen, gleden og følelsene. Det er vel det som er viktigst? <3

    2. Ikke godt for din mor å ha det slik og ikke godt for deg å være pårørende. Husk at du må ta vare på deg selv også. Sette grenser for deg selv. Selv om du ikke går på jobb så er ikke alt ditt ansvar. Har du vært i kontakt med en pårørende forening?

    3. tepausen.blogg.no: Ikke godt for noen dette nei. Grenser for meg selv det er noe eg har slitt med…..fordi eg setter andre forran og kommer ikke i den situasjon at så mangen tar vare på meg når eg ikke gjør det selv. Nei eg har ikke vært i kontakt med pårørendeforeningen, emn vet at eg burde gjort det.
      Tusen takk for kommentaren

    4. Du er veldig viktig og da er det viktig å sette grenser for seg selv. Dersom jeg var i dine sko. Hva ville du si til meg? Kanskje du ville få info og påfyll ved å ta kontakt med pårørende foreningen. Det skader ikke å ta kontakt.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg