I dag kjenner eg at eg synes det er veldig tungt å skrive om denne dagen,
men eg skal gjøre det for min egen del , for eg trenger få det ut.
Eg skriver også for alle de som i nå eller i fremtiden opplever det samme.
Frokosten var koselig, varme rundstykker, te og godt å sitte mange rundt et bord.
Eg koser meg i slikt selskap, en 12åring og resten voksne mennesker,
eg er vant til å ha en helt annerledes frokost alene.
Det å være en del av et fellesskap, med prat og smil er en god start på dagen.
Men hva med den som da ramler utenfor fellesskapet,
den som er en del av felleskapet men ikke klarer henge med i samtalene
og heller ikke i smil og latter rundt et frokostbord ?
Ja hva da med min mor….hva føler ho?
Eg har ikke svar på det.
Allerede før frokost i dag, etter den lange oppsummeringen oppe i sengen, min mor og eg før vi stod opp,
så bestemte nok eg meg for en ting.
Eg måtte prøve det eg kunne å få min mor til å være sammen med sin venninne noen timer i dag, mens vi andre dro på en tur til Aarhus. Fordi eg mente ho hadde ingenting igjen for å være med, det var ingen vits rett og slett.
Enkelte vil kanskje synes det er stygt av meg å ha en slik tanke, javel….tenk det da, men eg vet kva det handler om, eg vet energien og evnen til min mor til å gå mye og til å i heletatt huske om ho var med.
Etter å ha snakket med både min bror og sønn av min mors venninne om dette så låg vi det tydelig frem for min mor. Rett og slett at det var nok bedre om ho og venninnen hennes slappet av her hjemme emns vi reiste en tur for å besøke Den gamle by i Aarhus.
Det er faktisk ingen god følelse å være med å ta en slik bestemmelse, overhode ikke noe moro.
Men det ble slik, og ganske enkelt kan en si det slik….vi fikk fri til å reise til Aarhus.
Enda verre …det føltes nesten som vi fikk barnevakt til et barn.
Vi hadde 1 times kjøring hver vei, besøk i Den gamle by og i Botaniske have Aarhus
og Shoppingtur på Bilka kom vi tilbake.
Da hadde vi to ganger hatt kontakt med min mors venninne og fått høre hvordan det gikk,
siste gangen med beskjed om at min mor ikke kunne forstå hvorfor vi ikke var tilbake, og at ho lurte veldig på hvem som kjørte.
Tilbake møtte vi en mor som var veldig annerledes synes eg, ho virket sint, hissig på det meste som ble sagt og eg reagerte raskt på at det var noe som var feil.
Eg snakket med min mors venninne, spurde om noe var skjedd, men det var jo ikke det.
Prøvde å snakke litt med min mor, men akkurat da var der ingen kloke svar å få, det var ingenting, ho sa ho visste ingenting og forstod ingenting.
Det var bare helt tomt ….og hvor var tingene hennes?
“Mamma de er der vi sov sist natt og der vi er mens vi er på besøk, din venninne kom jo hit til frokost i dag og så har dere vært sammen når vi reiste til Aarhus, og det er eg jammen glad for, fordi vi har gått og gått veldig masse og det hadde nok blitt for mye for deg.”
Og ho svarte meg at ho visste ikke, ho visste ikke kva de hadde gjort.
Eg har vært så mye sammen med min mor set siste året at eg kjenner en del reaksjoner godt.
Det skulle f.eks ikke forundre meg en av desse to ting :
1. Hennes venninne var så annerledes….
2. Det var nå så mye matlaging med den venninnen…..
og så formes personen som har vært hennes venn til noe helt annet, av min mor selv.
I en kort stund i bilen, der det var bare min mor og eg….fordi de andre to var i butikken…. så sier min mor at det er bare så vanskelig alt. Ho visste jo ingenting, og det ho visste for 10 min siden …det var borte nå.
Det var bare en ting å gjøre…
det var å komme seg heim og låse døren og ikke ha noen kontakt med folk.
Det var vel det lureste.
Eg blir bare stille…helt stille
