Dag to startet lenge før den burde.
Det har vært en urolig natt og alle hadde nok trengt litt mer søvn.

Som i går så ble det for min mor mye forvirrelse rundt
det å skulle gjøre seg klar for å gå ned til frokost.
Når ho da til slutt er klar er ho rett og slett uvel.
Kaldsvetter og føler seg syk i hele seg.
Veldig usikker fordi ho ikke vet hva vi går til som ho sier,
selv om vi bare skal gå og spise frokost.
Også veldig vanskelig for henne å klare la håndvesken ligge igjen på rommet.

Etter gårsdagens hendelse da vi skulle gå opp trappene til rommet vårt ble eg litt skremt.
Eg selv er jo i dårlig form og puster og peser slik eg har gjort i mange år, men da min mor skulle opp trappene kom ho berre halvveis før ho ikke hadde mer pust igjen.
Resten av trappene måtte tas i flere etapper og ja, eg ble skremt mildt sagt.
Mye hjertebank og helt tappet for krefter, og som ho sa…ho skremte seg selv også.
Så etter det ble det heis i dag, uten tvil.
Vi spiser en kjempegod frokost, og sitter lenge ved bordet.
Etterpå var det å gå opp og samle tingene og sjekker ut.

Siste etappe av kjøreturen vår for å komme frem dit vi skal er på 1,5 time.
Vi går ut og møter en vind av en annen verden, vindkastene var temmelig sterke og etter å ha komme ut på motorveien merker vi alle ubehaget med den sterke vinden i et flatt landskap.
Vi hadde ikke kjørt langt før der var en hendelse foran oss på veien, en personbil med campingvogn  stod der. Bilens bakhjul var ikke nedpå veien og campingvognen låg veltet.

Vi fortsatte videre og det var ubehagelig og min mor ble redd og følte det veldig ubehagelig.
Vinden var ikke så sterk når vi kom litt lengre sør og turen gikk fint den.

Vi hadde snakket litt om at det var vanskelig å forstå danskene men min mor var ikke enig, det var lett, det hadde ho aldri hatt problemer med.
Vel fremme ble vi tatt imot med åpne armer, klem og smil.
Eg følte vel en liten stund at alt var helt flott, så flott at vi hadde tatt denne turen, men det gikk faktisk ikke så veldig lenge før eg følte at dette ble for vanskelig for min mor, ho ramlet ut av alt på en måte.
Det kjentes som om det var eg som besøkte min venninne, ikke min mor som besøkte sin.
Min mor sa etter en stund at ho forstod veldig lite av det som ble sagt, javel, men du sa jo tidligere at det ikke var noe problem å forstå. Ja det hadde ho trudd også , men nå forstod ho ikke.

Men vi gjorde så godt vi kunne, pratet , spiste og diskuterte.
Vi kom vel frem til at det var ca 8 år siden sist min mor og min bror hadde vært der
Etter hvert  kom ene sønnen og barnebarnet og litt senere kom den andre sønnen , og vi spiste og spiste
og pratet og pratet.
Men min mor forsvant liksom, ho var ikke med i samtalene for det meste, men av og til kom ho plutselig med. Når eg såg på henne så var det som eg såg eg min bestemor mange år tilbake.
Kroppen er der, men personen er allikevel ikke så mye med.
Dette hadde eg ikke forventet nei, og tankene slo meg om at søren og, det var for sent til at ho fikk den store gleden av å besøke venninnen sin.
Det er som ho er med for 30-40 år siden….men ikke i dag. Ho snakker om foreldrene til mannen som er død for 8 år siden, da er ho med i praten

Inni meg kjenner eg enormt mye sterkere den følelsen eg hadde på båten i går, følelsen av at min mor virker forkommen i dagen i dag.
Det kan være mye latter et øyeblikk og så slår noen av bryteren som eg skrev om i går.

Om kvelden reiser vi til ene sønnen der vi nå skal overnatte i helgen.
Vi ble bare sittende og slappe av og prate litt, se gjennom noe reklame og diskutere litt priser osv.
Min mor pratet veldig lite, bare satt der og eg vet ikke hvor mye ho forstod, men mange ganger ble et spørsmål stilt og det var om ikke ho hadde vært her tidligere, noe som er komplett umulig siden sønnen flyttet hit i sommer.
Eg trur kroppen hennes er veldig sliten allerede, ho er ikke vant til slikt, ho er vant til å være aleine og ha det helt stille.
Eg håper virkelig ho føler det er litt koselig å være her på besøk.