Ola Normann i systemet.

Eg har en bekjent som har slitt en del i mange år, eg vil ikke på noen måte utlevere denne personen men eg irriterer meg enkelte ganger over systemet.
Eg har gått rundene i systemet selv, både med behandlere og med Nav.
Eg har truffet mange forskjellige behandlere, og også saksbehandlere, både positive og dessverre negative, så har derfor har eg litt grunnlag.

Alle mennesker er forskjellige, det finnes ikke to som er lik her i verden. Det eg sliter med sliter kanskje ikke du med, det eg klarer si tør kanskje ikke du si, det du føler på er ikke noe eg føler osv.
Der er ingen FASIT. Selv ikke de lærde, selv ikke spesialistene, har noen fasit de kan sette på hvert enkelt menneske. Om hva , hvorfor og hvordan.
Da mener eg hva er ditt problem, hvorfor har du det problemet og hvordan fikser vi det.
For så enkelt er det nemmelig ikke.



Det er ikke alt som er like synlig, det er ikke alle som klarer snakke om alt.
Det betyr ikke at de personene har det lettere enn andre.

Men alle må vi gå de samme rundene med "systemet", og det er jo greitt, det skal jo ikke være enklere for enkelte enn for andre. Så da blir en trakkende rundt i "systemet" år etter år. Det er behandlinger, det er utprøving, det er terapi og "you name it."
Der kan det også føles enkelte ganger at en skal måtte være så flink.

Det kan være flink til å trene, for trening virker positivt på psyken.
Det kan være flink til å snakke, for det er viktig å få ting ut.
Det kan være flink i utprøvingen, for det er jo viktig å vise vilje til å få ting til.
Det kan være flink i å presse seg selv, for det er lurt sies det.



En bruker enormt med krefter på å prøve å være slik en "bør " være,
klare det en "bør" klare,
prate så mye som en "bør " prate.
Og midt inni dette så blir en satt i en " ALLE SKAL VÆRE LIKE" situasjon.
Og kor var det at det ble slik ?
Jo det var i rundene i behandlingssystemet at det ble glemt at der ikke fantes en FASIT........for plutselig så ble vi en av en gruppe der det ble forventet akkurat det samme av alle.

Videre blir vi av systemet plassert i utprøving av arbeidsevne. Høres veldig fint ut det ordet egentlig.
Og de aller fleste voksne mennesker vil gjerne vise at de klarer, vil gjerne få til det en skal gjøre, og vil gjerne fungere. For hvem har sagt at det er så attraktivt å sitte hjemme ?



Akkurat her skiller min og min bekjente sin historie seg.
Eg hadde jobben min der eg gikk i flere år og prøvde og prøvde, uten å komme til det punktet eg var nødt til for å kunne være i jobben der.
Min bekjente var utplassert via et Nav system, og der fikk du en viss tid på deg til å komme til 50 %, nådde du ikke det målet innen tiden, så ramlet du utav systemet.
Målet der var ut i jobb, minimum 50%, innen kort tid.

Utplasseringsstedet der personen var utplassert 6 mnd var veldig klar i sin tale om at personen hadde vist stor vilje til å prøve men ikke hadde sjanse til å klare målet og at personen gikk på stor akkord med seg selv og at det var veldig synlig at det kostet altfor mye krefter.
Legen til vedkommende mener det samme.
Så kommer behandlingssystemet der personen sitter i gruppesamtale 1 gang pr uke med sin uttalelse, og de sier at slik de kan se det kan vedkommende jobbe.
DA KAN EN BEGYNNE Å LURE.



Samme dag som eg får høre om uttalelsen personen har fått fra behandlingssystemet ligger der en gratisavis i postkassen min.

Hele forsiden roper mot en : DRUKNER I SØKERE !
Videre står det : Det vert stadig vanskeligere å komme seg innatt på arbeidsmarknaden. Arbeidsløsheten stiger og det blir stadig færre jobber å kjempe om. Dei som søker etter arbeidstakere drukner i søknader. Nå må du som arbeidssøker skille deg mer ut enn noen gang.

Og mine store spørsmål blir : 
HVORDAN i alle dager skal min bekjente selge seg selv på arbeidsmarkedet ?

Skal vedkommende være ærlig å si at nei eg klarer bare f.eks 6 timer i uken,
og det bør være fordelt på 2 dager, helst med en dag imellom så eg har en sjanse til å hente meg inn igjen.
Det kan også hende eg har en veldig dårlig dag når eg skal på jobb så da klarer eg nok ikke stille opp.

HVORDAN i all verden skal vedkommende skille seg så positivt ut at vedkommende hadde hatt en sjanse?

HVOR er bedriften som vil ansette vedkommende?















5 kommentarer

Jan Thore kartveit

17.10.2015 kl.13:21

Må bli nav det...

Naomi

17.10.2015 kl.18:42

Ikke lett det der.

Marianne

17.10.2015 kl.20:18

Jan Thore kartveit: Ja det kunne vært en ide kanskje. Kanskje nav kunne hjulpet til med å skrive en god søknad, hadde vært en god start det.

Marianne

17.10.2015 kl.20:19

Naomi: Nei absolutt ikke lett å forstå.

atlelundhaug

18.10.2015 kl.08:01

Jeg synes din bekjent skal være ærlig om sitt problem. Jeg ville heller hatt en ansatt som var engasjert de timene vedkommene var det enn en som er tilstedeværende.

Det burde være mulig for en arbeidsgiver å tilpasse det synes nå jeg da.

Det er mennesker vi snakker om ikke roboter.

Skriv en ny kommentar

Marianne

Marianne

51, Lindås

Hei! Prøver meg på noe helt nytt, blogg. Mor til 5 barn der alle har flyttet hjemmefra og en lurer på HVA I ALL VERDEN NÅ ? Av interesser er det nok fotografering, strikking, hekling og hage som står øverst på listen, noe bloggen vil være preget av. Angst vil også være et tema og ellers ting som preger dagene mine. Følg meg gjerne :)

Kategorier

Arkiv

hits