I forrige innlegg skrev eg om ei travel helg med masse kuer.
Eg er fortsatt på gården og i går var det mandag og da fikk eg en reaksjonsdag.
Gården som eg er på bodde eg på fra slutten av 1986 til eg flyttet herfra sommeren 2000.
Her har eg bodd mens eg ble mamma til 3 av mine 5 barn.
Her trodde eg engang eg skulle bli resten av livet.
Her har eg vært mor i storfamilien vi var, med 5 barn og 2 voksne.
Her har eg tatt del i gårdsarbeid,lært meg å melke, vært jordmor under grisefødsler.
Her deltok eg i å bygge opp min første hage.
Her har eg hatt mine venner.
Her startet eg med porselensmaling og hadde damer her en kveld i uken til maling og hygge.
Her startet eg mitt enkeltmannsforetak.
Her har eg hatt mine barn på skulen.
Her fikk eg oppleve at blod er tykkere enn vann.
Her har eg opplevd oppturer og nedturer.
Her har eg følt meg ensom.
Her våknet angsten min.
Her var mitt første møte med familiekontoret.
Her ble mitt første møte med psykriatisk sykepleier.
Her fikk eg oppleve hvem som er ens venner.
Her tok janteloven meg : Du skal ikke tro du er noe.
Her sloss eg,
og her fikk eg beskjed om at eg måtte finne meg selv igjen, for eg hadde mistet meg selv, og det eg stod for.
Masse godt har skjedd her, og masse vondt.
Men eg har akkurat nå 3 av mine barn boende her, og det er viktigere enn alt det vonde.
For det vonde er jo over, selv om minnene fortsatt er der. Men eg kan ikke la de vonde minnene styre livet mitt, akkurat slik eg prøver å ikke la angsten styre livet mitt.
Så i går natt våknet eg , og følte meg kvalm og elendig. Våknet på det samme rommet som eg som samboer hadde som soverom da eg flyttet inn i huset her.
Etter å ha stått opp om morningen med samme kvalmen, kjente eg at dette føltes ikke bra.
Kjente også på uro i kroppen så det endte med at eg tok en beroligende tablett og krysset fingrene for at eg ikke skulle bli altfor dårlig.
Utover ettermiddagen forstod eg mer og mer at kanskje dette var en reaksjon på hvor eg var.
Ettermiddag og kveld i går var mye bedre, tabletten virket og eg fungerte helt fint.
Eg pleier ikke være så lenge her så selv om eg ikke tenker noe på mine tidligere år her, så reagerer nok kroppen på ting. Angsten ligger og trykker og hode og kroppen samarbeider ikke like godt hele tiden.
Men kven skal bestemme om eg skal reise heim i dag eller en annen dag ?
Er det angsten som skal styre alt sammen ?
Nei, det nekter eg.
Så i dag må eg sloss mot angsten og eg blir så dritlei den angsten av og til, skulle ønsket eg kunne fått fred fra den. Men eg vet så inderlig godt at lar eg angsten styre og bestemme så taper eg.
