Det ble beroligende tablett i natt for å kunne få litt søvn og for at den skulle ha virkning også i dag på formiddagen.
Til byen i oppsamlingstaxi som gjorde at vi var fremme over en time før tiden, men vi gikk i kantine og spiste og fikk slått i hjel litt tid på den måten. Billig og kjempegod mat.
Tilbake på venterommet var det ikke lenge å vente til timen. 
Vi ble delt og min mor gikk på et rom med en dame mens eg gikk til et annet med 2 damer. ( Ene var nyansatt og bare med liksom)
Det å da sitte der og skulle snakke om min mor og evt hvilke forandringer som har kommet det siste halve året det er både lett og vanskelig. Det er jo lett på den måten at en vet at en snakker med mennesker som er utdannet innen demens, som jobber med dette og som kan ha forklaringer der en selv ikke ser en logisk forklaring.
Vanskelig ja det er jo fordi en egentlig utleverer et annet menneske.
Men det er jo en sykdom og det er jo ingen vits å stikke noe under en stol, ting forsvinner ikke om en unnlater å si noe.
Så kommer plutselig tanken, hvem kommer til å sitte og utlever meg om eg en dag er den som sitter i naborommet og skal ta tester for at det skal komme frem kor mye eg forstår og klarer ?
Vil eg da være mistenksom, usikker på hva som vil bli sagt om meg?
Ja det vil eg sikkert.
Vil eg forstå hvorfor eg er der?
Min mor skjønte ikke hva ho skulle der for i dag, ho hadde jo vært der før og de gjorde jo ikke noe.
Vil eg føle meg hjelpeløs og aleine ?
Eg vet egentlig ikke hva min mor følte.
I dag kom det ikke spørsmål fra min mor etterpå, om hva vi hadde snakket om på det rommet eg var. Det spurde ho om flere ganger sist vi var der.
Men ikke i dag, og eg aner ikke hvorfor.
Følte ho seg trygg på meg i dag?
Glemte ho det ?
Nede i vestibylen satt vi en liten halvtime og ventet på taxi hjem.
Tredje besøk på alderspsykriatiske er over, tilbake om 14 dager for å høre resultat av test.
Eg klarte meg gjennom dagen uten angst, og er utrulig sliten for eg bruker enormt mye energi på slike dager.
